Latin


Latin
lingua latina
Brukt iHovedsakelig Den katolske kirke
Antall brukereIngen med morsmål; rundt 5 000 som snakker det flytende, rundt 300 000 som kan lese det
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Italisk
Latino-faliskisk
Latin
SkriftsystemDet latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i Vatikanstaten
Normert avOpus Fundatum Latinitas
Språkkoder
ISO 639-1la
ISO 639-2lat
ISO 639-3lat

Wikipedia på latin
Portal: Språk

Latin er et indoeuropeisk språk i den italiske gruppen. Latin var opprinnelig dialekten i det antikke Latium (Roma med omegn), og var senere dominerende i den vestlige del av Romerriket. Det latinske alfabetet, som ble utviklet fra det greske, er fremdeles verdens mest brukte alfabet.

Selv om latin nå er et utdødd språk, har det hatt stor påvirkning på mange levende språk, og brukes fortsatt i akademiske miljøer. Alle romanske språk nedstammer fra vulgærlatin, og en del latinske ord finnes i norsk. I mer enn tusen år var latin et lingua franca i den vestlige verden, før det ble erstattet av fransk1700-tallet og engelsk på slutten av 1800-tallet. Kirkelatin er fremdeles det formelle språket i den katolske kirken, og dermed det offisielle språket i Vatikanet. Kirken brukte latin som sitt fremste liturgiske språk inntil Andre Vatikankonsil1960-tallet. Latin brukes også til å danne nye vitenskapelige ord og navn, spesielt ved klassifisering av dyr og planter.

Innhold

Historie


Latin er et medlem av den italiske språkgruppen, og skrives i det latinske alfabetet, som er basert på det gammelitaliske alfabetet. Dette stammer igjen fra det greske alfabetet. Latin ble først bragt til den italienske halvøy ved innvandrere fra nord, som slo seg ned i Latium (nå kalt Lazio), spesielt rundt elven Tiber, hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av keltiske dialekter og det ikke-indoeuropeiske språket etruskisk i Nord-Italia, og av gresk i Sør-Italia.

Selv om det meste av den overlevende latinske litteraturen er skrevet på klassisk latin, et litterært språk fra 100-tallet f.Kr., var det egentlige talespråket i Romerriket vulgærlatin, som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etter hvert også i uttale. Vulgærlatin ser vi spor etter i for eksempel komediene og Petronius' Satyricon. Cicero gjaldt som språklig ideal, og hans samtidige, forfatteren Marcus Terentius Varro, fremholdt i sitt verk De lingua latina at å snakke latin godt, var å snakke «romersk». Man kjente igjen romeren på at han uttalte innledende h og de avsluttende s-ene. Catullus gjør i et dikt narr av en uskolert mann, Arrius, som prøver å virke dannet ved å uttale h der den ikke skal være, som hvis vi uttalte «oppe» som «hoppe». En gravstele fra Tarragona bærer innskriften Have Volusia (= Adjø, Volusia), der det skulle stått Ave Volusia. Ut fra alle språkfeilene han hørte hos sine samtidige, bekymret Varro seg for fremtiden til det latinske språket.[1]

Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til dialekter i de forskjellige områdene. Det kompliserte kasussystemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen istedenfor bøyningen kom til å avgjøre ordenes funksjon i setningen. (Lingvister kaller dette en overgang fra syntetisk språk til analytisk språk.) Da Romerriket brøt sammen, og de enkelte provinsene falt i hendene på ulike germanske konger, begynte det latinske språket å splittes opp i en rekke vulgærlatinske dialekter, som til slutt var så ulike at der var snakk om ulike språk, de romanske språkene, der man hadde sluttet å uttale innledende h. Latin habére (= å ha) ble etterhvert til italiensk avére og fransk avoir. Fra omkring 300 e.Kr. ble latin vestkirkens språk, en stilling det beholdt gjennom hele middelalderen. Latin ble dermed det internasjonale språket som Vestens lærde kommuniserte på. Latin opphørte å være morsmål ca. år 600.[2]

Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatins utvikling. Traktaten i Verdun fra 842, hvor Frankerriket ble delt, er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et nytt romansk språk (gammelfransk). I Italia ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med Dante på 1200-tallet. Fra omkring 800-tallet ble dialektene etter hvert distinkte romanske språk. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som skriftspråk. For eksempel var latin det offisielle språket i Portugal inntil 1296, da det ble erstattet med portugisisk. Latin har også blitt benyttet som offisielt språk når det nasjonale språket har vært forbudt. I Polen var latin offisielt språk frem til 1795, for å unngå at russisk eller tysk i stedet ble påtvunget befolkningen. I Ungarn var latin administrativt språk frem til 1844. Ungarsk var forbudt av myndighetene, og for å slippe å måtte bruke erobrernes språk, tysk, benyttet ungarerne seg heller av latin.[3]

I Norge var latin-artium en forutsetning for nærmest enhver embetskarriere fra tidlig 1700-tall og til real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også diplomatiets språk inntil fransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet var latin også språket forskningsresultater og vitenskap ble publisert på.

Fra omkring år 300 var latin den vestlige kirkes språk. Men det ble ikke kirkens offisielle språk før på 1900-tallet, da latin ble et internasjonalt språk som lærde og vitenskapsmenn i Europa utvekslet tanker og oppdagelser med. Først på midten av 1800-tallet begynte latin å miste fotfeste i skolene. Frem til Andre Vatikankonsil ble alle katolske messer feiret på latin. Messen feires nå i de fleste deler av verden på det lokale språket.

I EU er alle medlemslandenes offisielle språk gjort til offisielle EU-språk. Dette medfører at minst 40 % av de administrative kostnadene i EU går til oversettelse og tolketjeneste. Den italienske representanten Mario Capanna har holdt en tale på latin i Europaparlamentet. Han ble oppfordret til å bruke et mer tidsmessig språk, men Capanna påpekte at ingen forskrifter forbød ham å bruke latin, og fikk støtte fra den tyske representanten Otto von Habsburg – på latin. Også den svenske latin-professoren Birger Bergh støtter tanken om latin som nytt fellesspråk i Europa, siden latin fungerte slik over lenger tid enn engelsk og fransk til sammen har gjort.

Den danske vitenskapsmannen Ole Borch uttalte i 1680 at på samme måten som egyptiske mumier ødelegges hvis man rører ved dem, ødelegges latin av endringer. Etterligning, først og fremst av Cicero, var etter Borchs mening idealet. Men hvis man ikke kan skrive noe på latin som Cicero ikke kunne ha skrevet, er latin til liten nytte. Erasmus av Rotterdam protesterte mot sin tids ciceronianere ved å skrive om aktuelle temaer på latin. Den finske professoren Tuomo Pekkanen fra universitetet i Jyväskylä har oversatt de ca. 22.000 versene i Kalevala til latin, utarbeider sammen med en kollega nyheter på latin for finsk radio, og har tilrettelagt dikt av Horats til jazz-sanger. Likeså utkom en samling Catullus-dikt med tittelen Variationes Catullianae jazzicae.[4]

Lydsystem og uttale


Selv om latin ikke lengre har morsmålsstatus noe sted i verden, betyr ikke det at det ikke fortsatt kan tales. Det finnes mange type uttaler, to av dem anses som offisielle: kirkelatin, og klassisk latin. Uttalen varierer fra land til land. Kirken har sin egen rettesnor, nemlig kirkelatin. Ingen vet hvordan romerne faktisk snakket latin til daglig, men man kjenner imidlertid den klassiske uttalen av latin temmelig nøyaktig, takket være de tallrike vitnesbyrdene de latinske forfatterne har etterlatt seg, og man kan rekonstruere den ved hjelp av sammenligningsmetoden.

Nedenfor indikerer en linje over vokalen (en makron) at vokalen skal være lang. Symbolene i hakeparenteser og skråstreker følger IPA-standarden.

Uttalen i dag

Også kjent som Italiensk latin eller kirkelatin.

Vokaler i dagligdags uttale

Latin har korte og lange vokaler.

Lange vokaler er: ā, ē, ī, ō, og ū.

Korte vokaler er: a, e, i, o, u, og y.

Diftonger i dagligdags uttale

Latin har tre diftonger:

Vokal gruppene ae og oe er ikke diftonger som i motsetning til den klassiske uttalen, men de leses alltid /e/.

Finner mann to prikker over en o, som dette → ö i oe diftongen skal man uttale hver vokal.

Konsonanter i dagligdags uttale

Dobbeltkonsonanter skal uttales lange: mittere ['mit'tɛre], crassus ['kras'sus], reppěri ['repːpɛri].

Aksent i dagligdags uttale

Den Latinske aksent består av tre viktige regler:

Latin har tonelagsaksent.

International Phonetic Alphabet Konosonanter

Artikulasjonssted Bilabial Labiodental Alveolar Postalveolar Palatal Velar Uvular
Nasal m ɱ n ŋ
Plosiv p b t d k g
Frikativ f s z
Vibrant r
Lateral l
Approksimant j w

Gammel/ Klassisk uttale

Den klassiske i bruk i Romerriket.

Vokaler

Latin har de korte vokalene a, e, i, o, u (og y), og de lange vokalene ā, ē, ī, ō, ū.

Noen steder betegner i og u kanskje [ʏ]: māximus / māxumus ['maːksʏmʊs].

Diftonger

Latin hadde fem diftonger:

Konsonanter

Dobbeltkonsonanter skal uttales lange: mittere ['mɪtːɛrɛ], crassus ['krasːʊs], repperit ['rɛpːɛrɪt].

c, p og t skal alltid uttales uten aspirasjon (slik det også er i moderne romanske språk).

Aksent

Ord som består av flere stavelser, får aksent på penulten (den nest siste stavelsen) eller antepenulten (stavelsen før den nest siste). Aksenten skal stå på penulten hvis ordet bare har to stavelser (Rōma ['roːma]), eller hvis penulten er lang (av natur eller stilling: candēla [kan'deːla], incautus [ɪŋ'kaʊ.tʊs], abesse [a'bɛsːɛ]). For øvrig settes aksenten på antepenulten (en lukkelyd og en likvid regnes ikke som lange av stilling): exercitus [ɛk'sɛr.kɪ.tʊs], integrī ['ɪn.tɛ.griː].

Det er usikkert om latin hadde trykkaksent eller tonelagsaksent.

Morfologi


Latin er et syntetisk bøyningsspråk. Affikser settes til stammer for å uttrykke kjønn, tall og kasus i adjektiver, substantiver og pronomen; dette kalles deklinasjon. I verb uttrykkes person, tall, tid, genus, modus og aspekt; dette kalles konjugasjon.

Nominalsystem

Latin har:

Substantivene bøyes i fem forskjellige deklinasjoner. Adjektivene bøyes i to; den første tilsvarer substantivenes første og andre deklinasjon, den andre tilsvarer substantivenes tredje. Eksempel (puella, «pike»):

Første deklinasjon (vanligvis hunkjønn)

  entall flertall
Nominativ puella puellae
Vokativ puella puellae
Genitiv puellae puellārum
Dativ puellae puellīs
Akkusativ puellam puellās
Ablativ puellā puellīs

Andre deklinasjon (han-/intetkjønn)

  entall flertall
Nominativ servus servī
Vokativ serve servī
Genitiv servī servōrum
Dativ servō servīs
Akkusativ servum servōs
Ablativ servō servīs
Tredje deklinasjon
  entall flertall
Nominativ bellum bella
Vokativ bellum bella
Genitiv bellī bellōrum
Dativ bellō bellīs
Akkusativ bellum bella
Ablativ bellō bellīs

Verbalsystem

Latin har et omfattende verbalsystem. Foruten obligatorisk kongruens i person og tall med setningens subjekt, karakteriseres det latinske finitte verbet av tre trekk: modus, tid og diatese. De tre modi er indikativ, konjunktiv og imperativ. Verbtidene deles som regel i et presenssystem og et perfektumsystem etter hvilken bøyningsstamme som brukes. Presenssystemet inneholder tidene presens, imperfektum og futurum, og perfektumsystemet perfektum, pluskvamperfektum og futurum exactum. Diatesene er aktiv og passiv, men passivformene i perfektumsystemet dannes perifrastisk. I tillegg mangler det latinske verbet formene futurum og futurum exactum i konjunktiv, og i imperativ bøyes verbet kun i presens og futurum.

Av infinitte former har seks verbalsubstantiver og fire verbaladjektiver. Verbaladjektivene er de aktive presens og futurum partisipp, det passive perfektum partisipp, samt gerundiv som har et visst modalt innhold. Av verbalsubstantivene er tre infinitiver (presens aktiv og passiv, og perfektum aktiv). Disse suppleres av perifrastiske former for perfektum passiv og futurum aktiv og passiv, men siden den latinske infinitiven ikke kan bøyes i kasus brukes den såkalte gerundium som suppletiv i de tilfellene hvor man har bruk for infinitiver i en oblik kasus. Til slutt kommer 1. og 2. supinum (språkhistorisk henholdsvis akkusativ og ablativ av et bøyelig verbalsubstantiv etter fjerde deklinasjon).

De latinske verbene deles som regel inn i fire grupper (konjugasjoner), avhengig av hvordan de bøyes i presenssystemet. Dessverre beskriver ikke denne inndelingen verbformene utenfor presenssystemet særlig godt, så det er tre former man trenger for å beskrive alle formene til et latinsk verb: presens indikativ aktiv, perfektum indikativ aktiv og 1. supinum eller perfektum partisipp nominativ entall hankjønn. Å bøye et verb i disse tre formene kalles gjerne å bøye verbet a verbo.

Syntaks


Det latinske språks komplekse fleksjonssystem har en sterk innvirkning på setningsoppbygningen.

Kongruens (samsvarsbøyning)

Et område av språket der bøyningsendelsene spiller en svært viktig rolle er i kongruens (samsvarsbøyning i kjønn, tall og eventuelt kasus). Kongruensen viser hvilke ord "som hører sammen" og er således viktig for å forstå en latinsk setning: Verbalet kongruerer med subjektet, subjektspredikativet kongruerer med subjektet, objektspredikativet med objektet, det påpekende, relative og spørrende pronemen kongruerer med predikativet i tillegg til adjektivets kongruens og apposisjon:

Kasuslære

(Eitrem, S. Latinsk grammatikk, 3. utgave ved Tosterud B. og Kraggerud E., Aschehoug 2006)

Latin har som nevnt seks kasus: Nominativ (og vokativ) kalles ofte "casus rectus" (den rette kasus), de andre "casus obliqui" (de skjeve kasus): Akkusativ, genitiv, dativ og ablativ.

Nominativ

Subjektet i setningen står i denne kasusen. Predikativer for blant andre disse verbene står også i nominativ: esse (være), fieri (bli, gjøres til), videri (synes å være), haberi (regnes som) creari (velges til):

Vokativ

Denne kasusen brukes bare i tiltale og utrop, og omfatter stort sett hankjønnsord i 2. dekl og noen pronomen og adjektiver.

Akkusativ

Denne kasusen brukes i langt flere sammenhenger enn nominativ og vokativ, og er én av de oblike kasusene. Foruten at akkusativ står sammen med en rekke preposisjoner, brukes den for å markere det direkte objekt, indre objekt, objektspredikativ, mål og retning, den brukes i konstruksjoner med upersonlige verb og i enkelte adverbielle sammenhenger:

Genitiv

Genitiv brukes til å bestemme et substantiv nærmere og til å angi samhørighet mellom substantiver. Den latinske genitiven har langt flere bruksområder en norsk genitivs-s:

Dativ

Kasusen dativ har i vid forstand den hensikt å angi at noe er til interesse eller fordel for noen, eller motsatt – til skade eller ulempe for noen:

Ablativ

Eksempeltekst


Fra Cæsars Commentarii de Bello Gallico:

Gallia est omnis divisa in partes tres, quarum unam incolunt Belgae, aliam Aquitani, tertiam qui ipsorum lingua Celtae, nostra Galli appellantur. Hi omnes lingua, institutis, legibus inter se differunt. Gallos ab Aquitanis Garumna flumen, a Belgis Matrona et Sequana dividit. Horum omnium fortissimi sunt Belgae, propterea quod a cultu atque humanitate provinciae longissime absunt, minimeque ad eos mercatores saepe commeant atque ea quae ad effeminandos animos pertinent important, proximique sunt Germanis, qui trans Rhenum incolunt, quibuscum continenter bellum gerunt.

Gallia er delt i tre deler. I den ene bor belgierne, i en annen aquitanerne, og i den tredje de som kalles keltere på sitt eget språk, gallerne på vårt eget. Disse skiller seg fra hverandre med hensyn til språk, skikker og lover. Elven Garonne skiller gallerne fra aquitanerne, Marne og Seine fra belgierne. Av disse er belgierne de sterkeste, på grunn av at de er lengst fra provinsens menneskelighet og stas, at handelsmenn sjelden kommer til dem og importerer det som fører til at ånden blir kvinneliggjort, og at de er nærmest germanerne, som bor på andre siden av Rhinen, og som de fører uavbrutt krig med.

Se også


Referanser


  1. ^ Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 184-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7
  2. ^ Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 185)
  3. ^ Vibeke Roggen: "Latin – fortsatt god latin?", Gobelin Europa (s. 74-5), forlaget Sypress, Oslo 1995, ISBN 82-91224-12-9
  4. ^ Vibeke Roggen: "Latin – fortsatt god latin?", Gobelin Europa (s. 76-7)
  5. ^ https://jlong1.sites.luc.edu/L101pron.htm
  6. ^ https://core.ac.uk/download/pdf/45272121.pdf
  7. ^ http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0059%3Aentry%3DH
  8. ^ Vox Latina

Litteratur


Eksterne lenker


Wikiquote: Latin – sitater

Generelle

Uttale, mening og staving

Kurs

Ordbøker










Kategorier: Latin | Italiske språk | Språk i Vatikanstaten




Dato: 19.07.2021 01:24:04 CEST

Kilde: Wikipedia (Forfattere [Historie])    Lizenz: CC-BY-SA-3.0

Endringer: Alle bilder og de fleste designelementer som er relatert til disse, ble fjernet. Noen ikoner ble erstattet av FontAwesome-Icons. Noen maler ble fjernet (som "artikkel trenger utvidelse) eller tilordnet (som" hatnotes "). CSS-klasser ble enten fjernet eller harmonisert.
Wikipedia-spesifikke koblinger som ikke fører til en artikkel eller kategori (som "Røde lenker", "koblinger til redigeringssiden", "koblinger til portaler") ble fjernet. Hver ekstern lenke har et ekstra FontAwesome-Icon. Ved siden av noen små endringer i design, ble media-container, kart, navigasjonsbokser, talte versjoner og Geo-mikroformater fjernet.

Vær oppmerksom på: Fordi det gitte innholdet automatisk blir hentet fra Wikipedia på det gitte tidspunktet, var og er det ikke mulig å kontrollere den manuelt. Derfor garanterer ikke linkfang.org nøyaktigheten og virkeligheten av det anskaffede innholdet. Hvis det er en informasjon som er feil for øyeblikket eller har en unøyaktig visning, må du gjerne kontakt oss: e-post.
Se også: Om oss & Personvern.