Våpenstillstanden i Compiègneskogen


Våpenstillstanden i Compiègneskogen var en våpenstillstand som ble inngått den 11. november 1918 mellom ententen og Det tyske rike. Den avsluttet stridighetene på vestfronten under første verdenskrig.[1][2] Forhandlingene fant sted i en jernbanevogn parkert i Compiègneskogen i Picardie i det nordlige Frankrike. Tidspunktet for våpenstillstanden er på fransk gått inn i historien som le jour de trois onze - «dagen med de tre elleve» (kl. 11 den 11/11. 1918).

Innhold

Bakgrunn


Tysklands utsikter til å gå seirende ut av verdenskrigen avtok dramatisk i løpet av krigens siste år. Den tyske våroffensiven mars-juli 1918 ble mislykket, de franske og britiske arméer på vestfronten begynte å få styrkeforsterkninger fra USA mens de øvrige sentralmaktene led avgjørende nederlag på sensommeren og tidlig på høsten. Etter de alliertes samlede fremrykninger under hundredagersoffensiven fremstod Tysklands situasjon som håpløs.[3] Tapene på vestfronten var så store at verken innkalling av nye vernepliktige eller omdirigering av eksisterende enheter fra Østeuropa kunne avhjelpe de langsiktige vanskelighetene med å fortsette krigen. Situasjonen ble ytterligere forverret av Tysklands akutte mangel av viktige ressurser som råolje og det faktum at krigstrettheten hadde ført til opprørsstemning flere steder i landet.[4]

Månedene før våpenstilstanden

De tyske arméene på vestfronten ble rystet av massedeserteringer og mytteri, og den 29. september gjorde den tidligere krigsentusiasten general Erich Ludendorff, som i den tyske generalstab hadde ansvar for hele krigen i vest, en helomvending og krevde at riksregjeringen bad om våpenstillstand med ententen. Militærledelsen satte sitt håp til at USAs president Woodrow Wilson skulle agere som megler mellom Tyskland og de to allierte hovedmaktene Storbritannia og Frankrike.[5] I oktober 1918 ble det innført et parlamentarisk statsskikk i Tyskland, og generalstaben, som hadde vært landets reelle styre under hele krigen, overlot alt ansvar om å forhandle frem våpenstillstanden til den nye sivile regjering. Forhåpningen var at Wilsons fjorten punkter skulle ligge til grunn for en akseptabel fremtidig fredsavtale.

Rikskansleren prins Maximilian av Baden ønsket egentlig et mindre kapitulasjonslignende fredstilbud, men ble presset av general Ludendorff til å den 4. oktober 1918 meddele president Wilson at man gikk med på vilkårene for forhandlinger, nemlig en tysk retrett fra okkuperte territorier, en slutt på ubåtkrigen og keiserens abdikasjon.[6][7]

General Ludendorff endret oppfatning i slutten av oktober nok en gang og mente at de allierte krav var uakseptable, men ble så entlediget den 26. oktober. Snart etter ble Det osmanske rike nødt til å skrive under våpenstillstand den 31. oktober og Østerrike-Ungarn den 3. november.

Den 5. november gikk briter og franskmenn med på forhandlinger også med Tyskland, og dagen deretter ble det sendt en tysk delegasjon under ledelse av Zentrum-politikeren Matthias Erzberger til Frankrike. President Wilson hadde insistert på at den tyske delegasjon var demokratisk representativ og derfor kunne den ikke ledes av militære.[8] Paul von Hindenburg hadde dessuten insistert på at delegasjonen skulle ledes sivilt for at krigsmakten skulle slippe å bære ansvar for nederlaget.[9]

I november begynte Tyskland også å herjes av flere «røde revolusjoner» som satte ytterligere press på landets regjering om å avslutt en krig som hadde påført også egen sivilbefolkning store lidelser. Den 9. november 1918 ble monarkiet i landet avskaffet, og sosialdemokraten Friedrich Ebert overtok for en dag rikskanslerembetet i den nye Weimarrepublikken for å dagen derpå bli Tysklands første republikanske statssjef.

Forhandlingene


Den 7. november hadde det tyske hovedkvarteret i Spa telegrafert til marskalk Ferdinand Foch og bedt om instruksjoner om hvor den tyske delegasjonen skulle dra for forhandlingene.[8] Samme dag kom fem delegater i en tysk bil med hvitt flagg til de franske forpostene ved veien Chimay-Fourmies-La Capelle-Guise for å ledsages videre av franskmennene.[10] De dro videre i en fransk bil tvers gjennom den utbombede landsbygden til stedet La Capelle, derfra med tog med nedrullede gardiner til en hemmelig destinasjon som var det skogsområde utenfor Compiègne der marskalk Foch hadde latt parkere sin private jernbanevogn.[11]

Klokken 08:00 den 8. november møtte de så Foch, som direkte og uten umsvøp spurte Matthias Erzberger: «Hva ønsker Dere, mine herrer?» Han svarte: «Vi kommer for å motta Deres forslag til inngåelse av våpenstillstand.» Foch svarte: «Jeg har intet forslag å fremføre. Ber Dere om våpenstillstand?» Erzberger: «Ja.»[8][11] Den tyske delegasjonen fikk deretter opplest og oversatt for seg vilkårene i 35 hovedparagrafer, vilkår som overhodet ikke var gjenstand for forhandling.

Den tyske delegasjonen hadde forventet harde krav inklusive tilbaketrekning fra okkupert mark og overlevering av krigsmateriell, også kravet om krigsskadeserstatning var ventet. Men da de hørte at hele den vestre rhinbredden skulle besettes, at de allierte skulle okkupere byer langs elven (Mainz, Koblenz og Köln), at en «nøytral sone» skulle opprettes langs den østre rhinbredden og at det meste av den tyske orlogsflåte skulle overleveres ble tyskerne enten skrekkslagne eller begynte å gråte.[8] Dessuten skulle den allierte sjøblokkade ikke heves før en fredsavtale var undertegnet, noe som ytterligere opprørte dem.

Erzberger bad om umiddelbar våpenstilstand og mente at idet den tyske armédisiplin var brutt sammen og revolusjon var brutt ut i Tyskland risikerte hele Europa å falle for bolsjevismen. Foch avviste Erzbergers uro og insisterte på at tyskerne godtok vilkårene for at en våpenhvile kunne tre i kraft.[8] Totalt varte møtet den 8. november drøyt 45 minutter, og Foch gav den tyske delegasjonen 72 timer på seg å godta eller forkaste vilkårene, altså til og med den 11. november klokken 11:00.[9]

Hovedvilkårene for våpenstillstanden

Matthias Erzberger protesterte, men ganske svakt, fordi han begrep situasjonen. Han så det istedet som at det tyske folk ble reddet fra undergang. Klokken 05:00 den 11. november ble kapitulasjonen undertegnet.[12] Kl. 11:00 samme dag trådte våpenhvilen i kraft, for 36 dager med mulighet til forlengelse.

Totalt den siste halve krigsdag, 11. november 1918, ble det såret nærmere 8000, og 2000 døde. Den siste som ble drept før kl 11, var den amerikanske soldat Henry Gunther; med sin patrulje støtte han på tyske soldater nær Meuse bare minutter innen våpenstillstanden skulle tre i kraft. De tyske soldatene visste at våpenstillstanden var nært forestående og forsøkte å vinke bort Gunther da han angrep disse, mot sin sersjants ordre. Men da han kom for nær og avfyrte skudd mot dem, returnerte tyskerne ilden. Gunther døde 10.59.

Etterspill


Formiddagen 11. november spredte nyheten seg over hele Europa og den undertegnede avtalen, og Ferdinand Foch ble tatt i mot av den franske statsministeren Georges Clemenceau i Paris. Ettersom ententen ville holde trykket oppe inn i det siste fortsatte stridighetene langs fronten mange steder helt til nøyaktig den time da våpnene skulle tie. En endelig fredsavtale kom først i stand året derpå som et resultat av fredskonferansen i Paris da Tyskland og ententen skrev under freden i Versailles. Selve våpenstillstandsavtalen ble forlenget tre ganger: Den 13. desember 1918 for én måned, den 16. januar 1919 for én måned og den 16. februar 1919 for siste gang.

Ettersom ententen ikke hadde ført krigen sa langt at Tyskland ble avkrevd betingelsesløs kapitulasjon spredte det seg i den tyske befolkning en forestilling om at de egne arméer egentlig ikke var blitt beseiret, men var blitt «forrådt» av upatriotiske elementer på hjemmebann. Beskyldningene for dette påståtte svik ble gjerne rettet mot Sosialdemokratene, kommunistiske revolusjonære, jødiske konspiratører, krigsprofitører og iblant sivilbefolkningen i sin helhet. Den såkalte dolkestøtslegenden skulle gi næring til den høylydte revansjisme som ble propagert i Tyskland i mellomkrigstiden og fikk stor støtte av ledende offiserer fra krigen som gjerne la skylden for nederlaget på den sivile regjeringen.[9]

Referanser


  1. ^ Nationalencyklopedin, första världskriget. http://www.ne.se/uppslagsverk/encyklopedi/lång/första-världskriget (hämtad 2016-03-25)
  2. ^ (sv) Världskriget i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
  3. ^ http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/battles/counter.htm
  4. ^ Bullitt Lowry (1999). Armistice 1918, Kent State University Press, s.37-38
  5. ^ (sv) Världskriget (Centralmaktsförbundets sprängning. Stillestånd.) i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
  6. ^ Mavasjaure-Maximilian i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1925)
  7. ^ Versailles, 1919 . New York: G. P. Putnam's Sons. 1964. s. 7-9. 
  8. ^ a b c d e Gregor Dallas (2012). 1918: War and Peace, Random House, "Movements" kapitel 13-15.
  9. ^ a b c d Spencer Tucker (2002). The Great War, 1914-1918, Routledge, s.174-175
  10. ^ Världen i brand. En bokfilm över det stora kriget 1914-1918. Vapenstillestånd i Prosjekt Runeberg
  11. ^ a b Of interest: The Forest Clearing of the Armistice, Forêt de Compiègne , hämtad 2016-03-28
  12. ^ a b ARMISTICE WITH GERMANY, Library of Congress. Hentet fra http://www.loc.gov/law/help/us-treaties/bevans/m-ust000002-0009.pdf 2016-03-28

Litteratur











Kategorier: 1918 i Frankrike | 1918 i Tyskland | Første verdenskrig




Dato: 18.07.2021 10:09:17 CEST

Kilde: Wikipedia (Forfattere [Historie])    Lizenz: CC-BY-SA-3.0

Endringer: Alle bilder og de fleste designelementer som er relatert til disse, ble fjernet. Noen ikoner ble erstattet av FontAwesome-Icons. Noen maler ble fjernet (som "artikkel trenger utvidelse) eller tilordnet (som" hatnotes "). CSS-klasser ble enten fjernet eller harmonisert.
Wikipedia-spesifikke koblinger som ikke fører til en artikkel eller kategori (som "Røde lenker", "koblinger til redigeringssiden", "koblinger til portaler") ble fjernet. Hver ekstern lenke har et ekstra FontAwesome-Icon. Ved siden av noen små endringer i design, ble media-container, kart, navigasjonsbokser, talte versjoner og Geo-mikroformater fjernet.

Vær oppmerksom på: Fordi det gitte innholdet automatisk blir hentet fra Wikipedia på det gitte tidspunktet, var og er det ikke mulig å kontrollere den manuelt. Derfor garanterer ikke linkfang.org nøyaktigheten og virkeligheten av det anskaffede innholdet. Hvis det er en informasjon som er feil for øyeblikket eller har en unøyaktig visning, må du gjerne kontakt oss: e-post.
Se også: Om oss & Personvern.